Støtte til arbeid med samisk innhold i fagene

KRLE er et sentralt fag for å forstå seg selv, andre og verden rundt seg. Gjennom å tilegne seg kunnskap om ulike religioner og livssyn skal elevene utvikle evne til å leve i og med mangfold i samfunns- og arbeidslivet. Samenes historie og religion- og livssynstradisjoner er en viktig del av dette.

Målgruppa for denne støtteressursen er lærere i grunnskolen. Her finner dere eksempler på samisk innhold i KRLE. Dere finner også aktuelle refleksjonsspørsmål, eksempler på kompetansemål der samisk innhold kan inngå, og flere ressurser som kan være relevante. Temaene kan også brukes på tvers av fag, og i flere sammenhenger enn knyttet til samisk innhold.

Det samiske innholdet kan være tydelig uttrykt i kompetansemålene, men det er også mange kompetansemål der det samiske er med implisitt. Her kan dere inkludere samisk innhold i opplæringen, selv om ordet «samisk» ikke inngår i målformuleringen. Kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «Om faget» og kjerneelementene i læreplanen. Kjerneelementene rammer inn det mest betydningsfulle innholdet som eleven skal lære for å kunne mestre og anvende faget, og som kompetansemålene skal forstås ut fra. Kjerneelementene beskriver sentralt innhold i KRLE og inkluderer også samisk innhold.

Støtteressursen gir informasjon og kunnskap om sentrale samiske forhold og kan brukes i planleggingen av opplæringen for elevene. Tematikker fra støtteressursen kan inkluderes når elevene arbeider med ulike problemstillinger for å fremme refleksjon og kritisk tenkning. Støtteressursen er utviklet i samarbeid mellom Sametinget og Utdanningsdirektoratet. 

Ulike måter å leve sammen på

Den samiske befolkningen bor både i og utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet Sápmi/Sabme/Saapmie, som strekker seg over deler av Norge, Sverige, Finland og Russland.

I dag er imidlertid det samiske samfunnet like sammensatt og differensiert som ethvert annet moderne samfunn. Deler av den samiske befolkningen opprettholder de tradisjonelle næringsveiene, og mange er opptatt av å bringe videre tradisjonelle samiske næringer i det moderne samfunnet.

Familiestrukturer og samværsformer er i endring, og det gjelder også for det samiske folket. Endringer i familieforhold i det samiske samfunnet følger i stor grad de samme trendene som ellers i det norske samfunnet.

Slektskap

Slektskap har vært og er fremdeles viktig for det samiske folket. Samlingen rundt hjemmet blir ofte oppfattet som sterkere blant samene enn blant befolkningen ellers. Fellesskapet i hjemmet er en viktig og sosial arena. 

Tradisjonelt har storfamilien og slektens betydning vært viktig for de samiske næringene, fordi de krever store menneskelige ressurser. For samene består slekten av flere generasjoner. Slektskapsbenevnelser er også mange og til dels presise for personen det gjelder.

Samer deler slekt inn etter alder. Det er for eksempel egne benevnelser på mors søstre og fars brødre avhengig av om de er eldre eller yngre enn mor/far. Det er også benevnelser for svogerslekta som barn og/eller søsken er inngiftet i. Samene regner slekt lenger ut enn det som er vanlig i det norske systemet. Foreldrenes søskenbarn kan for eksempel regnes som nære slektninger.

Det er vanlig at barn defineres ut fra hvem de er sønn eller datter av, og ut fra hvilken slekt de kommer fra. Dette er en viktig faktor for barnets sosialisering inn i det samiske samfunnet. Familien, faddere og navnesøsken har tradisjonelt deltatt i barneoppdragelsen og vært et nettverk for barnet i oppveksten. Det er ganske vanlig med flere faddere til barna. Faddere hjelper barnet med å holde kontakt med flere deler av både mors og fars slekt. Dette innebærer at samene også legger stor vekt på rituelt slektskap gjennom faddersystemet. Gudforeldres barn blir betegnet som gudsøsken. Fremdeles har faddere en viktig rolle i barnets oppvekst og oppdragelse, og med dette forsterkes storfamiliens betydning.

Det å kalle opp barnet etter noen, å være noens gáibmi, eller navnesøsken, er fremdeles en levende tradisjon blant samene. Det er også en forestilling om at navnet bærer med seg bestemte egenskaper, og at disse egenskapene blir overført til barnet. Om man er navnesøsken, blir man også ansett som å stå i et slags slektskapsforhold til hverandre. 

 Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: 

Religions- og livssynshistorie

I religionshistorie brukes ofte betegnelsen samisk førkristen religion. Den viser til tiden før misjoneringen og etablering av kirken som en statlig religiøs institusjon. Hekseprosessene på 1600-tallet og misjoneringen på 1700-tallet påvirket hvordan den samiske religiøse praksisen endret seg.

Den tradisjonelle samiske religionen var sjamanistisk. Sjamanen, noaiden, hadde en sentral posisjon som bindeledd mellom menneskene og gudene eller åndeverdenen. Hans viktigste hjelpemiddel for å komme i kontakt med andre verdener var trommen.

Ritualer rundt bjørnejakten

Religionen besto også av en rekke ritualer og seremonier, for eksempel knyttet til bjørnejakten. Bjørnen ble betraktet som et overordnet dyr, det helligste blant dyrene. I samisk mytologi står bjørnen under beskyttelsen til jaktguden Leaibealmmái (oreskogsmannen), og det er knyttet mange ritualer til bjørnejakten. Under jakten måtte man ha hjelp av guden via offer, og råd gjennom trommen, for ikke å bli revet i hjel. Noaiden skulle rådføre seg med gudene, mens andre skulle drepe bjørnen. Det skulle ikke være stille under jakten, og jegerne måtte synge og skråle. I tillegg skulle alle kar og redskaper pyntes med messing. Kvinnene fikk ikke delta i jakten og fikk heller ikke lov å vise seg i bjørneteltet. Etter tre døgn var det renselsesseremoni. Bjørneknoklene ble samlet og lagt i riktig orden før de ble gravlagt.

Bjørneskinnet ble hentet fram og spilet ut. Deretter skulle kvinnene med bind for øynene treffe blink. Hun som traff først, ville få stor lykke, og mannen hennes ville lykkes i neste års bjørnejakt. Denne formen for kultus finner vi også hos andre folkegrupper i Norden, og den er blant annet nedskrevet i Kalevala, et finsk nasjonalepos.

Samene har respektert bjørnen for dens styrke. De har imidlertid ikke dyrket den eller ofret til bjørnene. Religionshistoriker Lovise Bäckman sier at respekten for bjørnen ikke bare viste seg i seremonier og riter, «utan också i det dagliga talet, eftersom björnen tänktes vara allvetande och allhörande och förstå människornas språk». Derfor kunne ikke samene bruke bjørnens rette benevning, verken om dyret selv eller om kroppsdelene. Bjørnen ble heller omtalt med ord som áddjá og áhkku (bestefar og bestemor), darfi (torv) og muoddá (gammel pesk – samisk ytterplagg av reinsdyrskinn).

Naturens plass i religionen

Tradisjonelt har urfolks åndelighet handlet om jordens hellighet og menneskets tilknytning til den. I den tradisjonelle samiske religionen hadde de også hellige steder som fjell og innsjøer, og det var begrensninger i hvordan man kunne bruke disse stedene.

Mange samiske stedsnavn som inneholder begrepene sáivu, bassi, áiligas og háldi viser at disse områdene har vært ansett som hellige. Eksempel på stedsnavn er Saajvvetjonne (sørsamisk), Bassoalge (lulesamisk), Áiligas og Háldi (nordsamisk).

Sieidi er steinblokker eller uvanlige steinformasjoner der det ble, og fremdeles blir, ofret til maktene. Offersteder kunne være et berg, en klippe eller en stein som hadde slått sprekker.

Elementer fra sjamanisme og kristendom lever side om side blant mange samer også i dag. Det noen kaller overtro, er blant mange samer betraktet og betegnet som tro. I den samiske kulturen er det en sterk tro på krefter i naturen, og de har også regler for hvordan naturfenomener skal behandles. Å trosse naturen bringer ulykke og kan være til skade for deg selv og andre.

For mange samer er det å søke råd utenfor det etablerte helsevesenet like naturlig og akseptert som å gå til lege. De tar gjerne kontakt med healere eller håndspåleggere hvis de opplever sykdom eller plager, og har tro på at virkningen noen ganger kan være bedre og mer hensiktsmessig.

Samisk folkemedisin er formet av både kristendom og samenes førkristne religion. Guvhllár, lesere eller håndspåleggere, brukte gjerne bibelvers under helbredelsesprosessen, ofte sammen med elementer fra naturen, slik som vann, stein eller planter. Et eksempel på helbredelsesprosesser kan være å stoppe blod. Helbredende evner gikk ofte i arv fra én generasjon til den neste.

Misjonering overfor samene

Samene kom i kontakt med kristendommen både via den katolske kirken før reformasjonen og med den ortodokse kirken i Russland. Misjonsarbeidet overfor samene startet for alvor på 1700-tallet, med presten Thomas von Westen som leder. Misjoneringen overfor samene på 1700-tallet førte til at den samiske religionspraksisen ble borte fra det offentlige rom.

I tiden etter misjoneringen kom også en pietistisk vekkelse i nordområdene med Lars Levi Læstadius (1800–1861) som ledende prest og predikant. Bevegelsen har fått navnet læstadianisme, og er en av de kristne trosretningene i Nord-Norge og på Nordkalotten. Læstadianismen var en religiøs, sosial og politisk bevegelse. Kautokeino-opprøret i 1852 var resultatet av en strømning blant mange samer som hadde sitt utspring i læstadianismen.

I tiden da læstadianismen oppsto, var den en viktig motkultur til majoritetsbefolkningen og myndighetenes fornorskningspolitikk overfor samene. I forsamlingen fant mange av samene, og også kvener/norskfinner, et fellesskap som legitimerte deres språk og kultur. Her kunne de hente åndelig styrke til å bevare selvrespekten i en tid da det samiske ble sett på som mindreverdig og primitivt. Bevegelsen har fortsatt i dag en del tilhengere, og drives av predikanter rundt omkring på Nordkalotten.

I 1992 fikk Den norske kirke et eget organ, Samisk kirkeråd, som har som formål å fremme, verne og samordne samisk kirkeliv innenfor kirken. Samene skal ha mulighet til å delta i kirken ut fra egen kultur og til å forme et eget samisk kirkeliv innenfor Den norske kirke der deres eget språk står i sentrum. Samtidig skal de også ha mulighet til å være inkludert i menighetene, uansett hvor i landet de bor. Samisk kirkeråd skal også arbeide for å bedre folks kjennskap til samisk kirkeliv.

"Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv." Grunnloven § 108

Gjennom § 108 i Grunnloven har Norge som stat forpliktet seg overfor den samiske befolkningen. Bestemmelsen ble tatt inn i Grunnloven i 1988. Av internasjonalt lovverk som gjelder, har vi ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990. I 2007 kom urfolkserklæringen «United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» (UNDRIP), som inneholder bestemmelser om hva styresmaktene bør gjøre for å respektere urfolks menneskerettigheter.

I 1997 talte kong Harald til Sametinget, og ba samene om unnskyldning for uretten som er gjort mot dem.

I 2017, ved 100-årsjubileet for samenes første landsmøte, holdt biskop Solveig Fiske en tale hvor hun blant annet sa: «Jeg vil derfor som biskop i Den norske kirke i dag be om tilgivelse for den urett som Den norske kirke har påført dere som er samer, og beklage på det sterkeste de sår som dette har skapt i forhold til kirken.»

I 2023 skal en sannhets- og forsoningskommisjon blant annet foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

Samisk religiøsitet i dag er mangfoldig. Flertallet av samene er medlem i Den norske kirke og tilhører med det kristendommen, men det er flere måter å være kristen på. Fra de som er medlem uten å bruke eller gå ofte i kirken til de som er mer aktive kirkegjengere, eller til de som tilhører en læstadiansk forsamling. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: 

Religiøs praksis, estetiske uttrykk og kilder

Mange religiøse praksiser ble delvis borte under tiden med kristen misjonering i Sápmi/Sábme/Saepmie. I nyere tid kan vi likevel se at samiske religiøse riter er videreført gjennom arv. For mange samer kan det være vanskelig å sette ord på hva de gjør, og hvorfor de gjør som de gjør.

Årstider er ofte knyttet til det som skjer i naturen. Det samiske året har åtte årstider. Samene har også merkedager som har sin opprinnelse i kristen tro og tradisjon. Maria budskapsdag/Márjjábeaivi/Márjjebiejvve/Maarjean biejjie (Mariadagen) er et eksempel. Mange knytter dagen til værtegn for vårvinteren og til lysere tider der dyr får unger og en må ferdes varsomt. Dagen er også en av de samiske flaggdagene. 

Tradisjonene rundt de kristne høytidene kan i de samiske bosettingsområdene ha et annet uttrykk enn i det øvrige kirkelivet. Samtidig er det et mangfold som gjenspeiler at samer ikke er en ensartet gruppe, men bor i hele landet og har ulike tradisjoner.

I det samiske kirkelivet er anerkjennelse og bruk av samisk språk sentralt. Her er det snakk om de tre mest utbredte samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Liturgier og salmer på de samiske språkene har fått mer plass. Det har betydning for utviklingen av identitet, trosliv og et likeverdig samisk kirkeliv i Den norske kirke.

Konfirmasjon, bryllup og dåp eller navnedag feires ofte når slekt og familie samles i høytidene. Jul og særlig påske er eksempler på slike høytider, og de er dermed viktige for markeringer av samisk kultur og samfunnsliv.

Samiske religiøse praksiser og estetiske uttrykk er i dag formet av og knyttet til både den opprinnelige religionen, kristendommen og læstadianismen. Estetiske uttrykk og praksiser er bevart og videreutviklet. Det kan for eksempel handle om oppfatningen av jordens hellighet og menneskets tilknytning til den og om tradisjoner i forbindelse med jakt, sanking og høsting av naturen. Et eksempel på et fysisk samisk religiøst uttrykk er det samiske alteret i Nidarosdomen, som ble innviet 6. februar 2017.

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: