Nasjonale minoriteter

Norge har, i tillegg til samene, flere folkegrupper som har århundrelang tilknytning til landet. Disse folkegruppene har bidratt til å forme den kulturarven vi har i Norge, og vi kaller dem nasjonale minoriteter. Vi har fem nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere.

Hva slags vern har nasjonale minoriteter krav på?

Vern av minoriteter er en viktig del av menneskerettighetene, og bygger på prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering. FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter fremhever dette:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, artikkel 27

Konvensjonen er innarbeidet i det norske lovverket ved menneskerettsloven av 1999. Denne loven går foran bestemmelser i annen nasjonal lovgivning.

Norge har dessuten ratifisert to internasjonale avtaler som er sentrale når det gjelder rettighetene til de nasjonale minoritetene: Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) framhever at minoritetsspråk bidrar til å opprettholde og utvikle Europas tradisjoner og kulturelle rikdom. Minoritetsspråkpakten pålegger statene å iverksette tiltak for å beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring. Norge ratifiserte avtalen i 1993, og den trådte i kraft i 1998. Samisk, kvensk, romanés (roms språk) og romani (romanifolket/taternes språk) er anerkjent som minoritetsspråk i Norge, og de er derfor beskyttet av bestemmelsene i pakten. Minoritetsspråkpakten omfatter ikke dialekter av offisielle språk i en stat eller av innvandrerspråk.

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet. Norge ratifiserte avtalen i 1999.

Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv.

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, artikkel 5.1

Det er i prinsippet opp til medlemslandene i Europarådet å definere hvilke grupper som skal få status som nasjonal minoritet. Det er likevel bred enighet om at en nasjonal minoritet skal ha opprinnelig eller langvarig tilknytning til det aktuelle landet.

Noen land har avgitt erklæring til Europarådet om hvilke grupper de anser som sine nasjonale minoriteter. Norge har valgt ikke å avgi en slik erklæring, men lar det være opp til aktuelle grupper eller personer selv å bestemme om de ønsker å ha status som nasjonal minoritet.

Norge viser likevel til et kriterium om at en nasjonal minoritet må ha mer enn hundre års tilknytning til et land for å kunne gjøre krav på status som nasjonal minoritet. Foruten jøder, kvener/norskfinner, rom, skogfinner og romanifolket/ tatere oppfyller også samene kravene for å kunne regnes som en nasjonal minoritet. Samene er imidlertid sikret et sterkere vern som urfolk gjennom ILO-konvensjon nr. 169. Sametinget har derfor på vegne av samene valgt ikke å gjøre krav på status som nasjonal minoritet.