Pedagogisk dokumentasjon i barnehagen

Når observasjoner gjøres om til dokumentasjon, kan hendelsen fristilles fra den som har gjort observasjonen, og den kan deles på andre måter enn som muntlige fortellinger. Med dokumentasjon menes et fysisk materiale som for eksempel fotografi, video, tegninger, lydfiler, konstruksjoner og observasjonsnotater. Dokumentasjonene synliggjør hva som skjer i det pedagogiske arbeidet her og nå. I det øyeblikket en dokumentasjon legges på bordet, skapes det både nærhet og distanse i det pedagogiske arbeidet. Nærhet fordi flere kan ta del i hendelsen, og distanse fordi det er dokumentasjonen dere snakker om, og ikke nødvendigvis om den som har dokumentert.

Dokumentasjonene er nødvendige for at flere skal kunne ta del i det som noen har lagt merke til. Samtidig er det viktig å holde fast ved at dokumentasjonene ikke viser en bestemt sannhet om en situasjon. Det blir ikke sannere av at en ansatt skriver en praksisfortelling, skriver ut et fotografi for å vise hva som skjedde, eller viser fram en videofilm. Valget om å dokumentere må derfor handle om noe annet enn å bevise at noe helt bestemt har skjedd. I pedagogisk dokumentasjon må personalet være åpne for å stille spørsmål ved og drøfte hva dokumentasjonene forteller.

Dokumentasjonene er alltid bare er utsnitt av noe noen i personalet har sett. Det er den ansattes «blikk» på situasjonen som dokumenteres. Derfor vil også dokumentasjoner gjerne «avsløre» den ansattes barnesyn, lærings- og kunnskapssyn. Det kan være utfordrende å synliggjøre praksisen sin på denne måten. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017) peker i kapittel 7 (Dokumentasjon) på at «dokumentasjon av personalets arbeid synliggjør hvordan personalet arbeider for å oppfylle kravene i barnehageloven og rammeplanen.» Det samme kan sies om barnehagen som organisasjon. Hvilke dokumentasjonskulturer som finnes, vil vise hva barnehagen er opptatt av, hvilke verdier det jobbes etter, og hvilke ulike kulturer som finnes. Dokumentasjoner kan bli sterke signaler om hva enkelte ansatte eller barnehagen som organisasjon verdsetter og ikke verdsetter.

Pedagogisk dokumentasjon skal bidra til at personalet ser barnehagen og de praksisene som utøves der, slik at det blir mulig å skape endringer til det beste for barna. Barn leker og lærer, men det er du som retter blikket ditt mot det du finner interessant. Det er du som velger hvilke barn og hvilke situasjoner du dokumenterer. Og det er kanskje du som velger ut bilder. Derfor er det viktig at også dine perspektiver blir gjenstand for refleksjon.

Barna og dokumentasjonene

For et barn vil alt som blir til konkrete uttrykk, kunne regnes som dokumentasjoner. Barnets tegninger, byggverk, leireskulpturer og pinner som det har tatt med seg fra skogen, er dokumentasjoner fra aktiviteter, lek og relasjoner. Slike uttrykk er konkreter som de kan hekte tankene sine på når de skal dele en historie med noen, forklare hvordan de har tenkt, eller selv forstå hva de har lært. Det kan virke som om mange har støtte i å tenke sammen med noe, og at det like godt kan være noe annet enn et fotografi som noen andre har tatt. Barns egne uttrykk ligger gjerne nærmere det de selv er opptatt av.

Om dokumentasjon skal bli en drivkraft i et pedagogisk utviklingsarbeid, må det få en synlig plass i barnehagen slik at mange kan ta del i det som skjer. Fotografier, refleksjoner og valg kan for eksempel komme opp på en vegg. Barnas uttrykk kan fotograferes eller stilles ut som de er. Dokumentasjonene er både produkt og prosess, der det ene er det andres forutsetning. De vil være en del av det konkrete grunnlaget for den pågående refleksjonsprosessen som setter fart i personalets og barnas tanker om hva det er viktig å gå videre med. Ved at både barn og personale velger ut dokumentasjoner, blir prosessene i pedagogikken mer tilgjengelig for alle.