Språk i barnehagen – mye mer enn bare prat

Store deler av barnehagedagen er preget av hverdagssamtaler

Samtaler er en grunnleggende aktivitet for språktilegnelse og læring. Spontane, uformelle samtaler finner sted hvor som helst og når som helst i løpet av barnehagehverdagen, og slike samtaler er en omfattende og viktig læringsarena. Gode samtaler mellom en voksen og enkeltbarn eller få barn i en gruppe har vist seg å være fruktbare språklæringssituasjoner.

Den voksne skal invitere barnet til samtaler

Når en voksen tar initiativ til en samtale med et barn, inviterer han eller hun barnet inn i et språklig samspill. Den voksne påkaller barnets oppmerksomhet og interesse og bruker språket aktivt, for eksempel ved å stille spørsmål. – Husker du da vi var i parken? – Hva likte du best på turen? Dette skjer allerede med de aller yngste barna, for eksempel når de får mat eller blir stelt. – Er du så sulten, du? – Vil du ha en brødbit til? Da forventer kanskje ikke den voksne at barnet skal svare, men barnet opplever at spørsmålene er signaler om at det er barnets tur til å gi den voksne et signal. Slik erfarer barnet at språk blant annet er kommunikasjon og samspill.  

Barn utvikler språket når de deltar i samtaler

Å samtale om opplevelser, tanker og følelser er nødvendig for å utvikle et godt språk. Ved å være aktive deltakere i samtaler, tilegner barna seg en bred språklig kompetanse. De er selv avsendere av budskap, de lytter og observerer og de mottar og tolker budskap. Barna lærer ord og fyller ordene med innhold. De lager setninger og tilegner seg grammatikk i en meningsfull sammenheng. I tillegg lærer de å ta tur og gi signaler om at det er andre sin tur, og de blir i stand til å følge opp andres innspill. De venner seg også til å holde fast på et tema og videreføre det.

Også hverdagssamtalene kan kreve organisering og tilrettelegging

Å delta i samtaler krever oppmerksomhet og mental tilstedeværelse. Uro, dårlig tilpassede lokaler og travelhet kan redusere kvaliteten på samtalene. Om det er mulig, kan det derfor være lurt å gå til et lukket rom eller konsentrere seg om noen barn av gangen. Det er i tillegg viktig å redusere bakgrunnsstøy i størst mulig grad. I en travel hverdag handler det også om bevissthet og prioritering. Å bruke noe av den dyrebare tiden til nettopp språkstimulerende samtaler er hensiktsmessig bruk av ressurser. Noen barn, for eksempel barn med taleflytvansker, har særlig behov for god tid og anledning til å ytre seg på sin egen måte og i sitt eget tempo.

Samtaler kan være både monologiske og dialogiske

Monologiske samtaler bærer preg av at det er én part som er mest aktiv, for eksempel en voksen som informerer eller forklarer. I dialogiske samtaler snakker flere sammen, for eksempel et barn og en voksen. De to kan fortelle, spørre hverandre, svare og undre seg sammen. Det er de dialogiske samtalene som er mest nyttige, når barn skal tilegne seg språk. Studier har vist at voksne ofte snakker mer enn barn når de samtaler med hverandre. Det er sentralt at enkeltbarnets ytringer får stor plass i samtaler mellom voksne og barn. Når barnet inviterer en voksen til dialog, må den voksne rette oppmerksomheten mot barnets mening, være på jakt etter barnets intensjoner i samtalen og følge opp hans eller hennes initiativ.

Felles opplevelser kan være et godt utgangspunkt for samtaler

De yngste barna snakker ut fra det de ser, gjør og opplever her og nå. Etter hvert mestrer de i større grad samtaler som er uavhengige av den konkrete konteksten, såkalte situasjonsuavhengige samtaler. Da kan de snakke om ting og personer som ikke er til stede, om noe de har opplevd tidligere, og om noe de gleder seg til i framtiden. Innholdet i samtaler mellom personalet og barna kan handle om noe som skjer der og da, noe barna har opplevd i fellesskap, eller noe de planlegger å gjøre sammen.

Den voksne kan opptre som oppmuntrer i samtalen

En voksen som er opptatt av barnets intensjon og innholdet i det barnet sier, responderer med ord og handling. Når barnet får umiddelbar bekreftelse og respons, opplever det å bli forstått. Det skjønner da at det er nyttig å bruke språket. For å oppmuntre barnet til å formidle ønsker og tanker bør den voksne følge opp barnets initiativ og gi respons blant annet ved å bruke ord. Eksempel: Et av de yngste barna peker på noen biler på en hylle i barnehagen. Den voksne følger opp barnets signaler og sier – Vil du leke med bilene, du? – Vil du ha disse småbilene eller de store der borte? Deretter hjelper den voksne barnet med å få tak i de bilene barnet vil leke med. Et inviterende kroppsspråk, for eksempel nikk og smil, og støttende ytringer, i form av småord som ja og oi, vil kunne bidra ytterligere til å oppmuntre barnet.

Den voksne kan være stillasbygger i samtalen

Gjennom samtaler blir barna bevisste på språkets form. En støttende voksen kan gjenta med en hel setning det barnet uttrykker med enkeltord. Hvis barnet sier – Ola lese, svarer den voksne for eksempel – Har du lyst til å lese, Ola? – Hva skal vi lese da? På den måten utvider den voksne det barnet sier, slik at ytringen får rett språklig form. Barnet møter da språket i den formen det selv etter hvert skal bruke. Slik bygger den voksne et stillas som barnet kan støtte seg til. Etter hvert kan barnet frigjøre seg fra denne støtten.  

Voksne kan være språkmodeller som barna lytter til og hermer etter

Barna uttaler ord og bruker dem på sin egen barnlige måte. Dette er naturlige steg på veien i språkutviklingen. I slike tilfeller kan den voksne gjenta ordet riktig eller bruke det på rett måte. Kommunikasjonen blir dermed ikke forstyrret av korrigeringer av «feil», og begge kan fremdeles ha oppmerksomheten rettet mot innholdet samtidig med at språket blir modellert. Barnet peker og sier for eksempel – Vovvov løpa. Den voksne ser i samme retning som barnet, og bekrefter. – Ja, se der er det en hund.  – Hunden løper. – Den løper fort!  I tillegg kan den voksne benytte sjansen til å utvide samtalen med et åpent spørsmål. – Hvor tror du den skal?

Voksne kan kommentere og sette ord på handlinger

De voksne kan sette ord på det de gjør sammen med barna, også med de aller yngste. – Så tar vi på den ene votten. – Der kommer den andre hånda inn i votten sin også. Barna hører ordene parallelt med handlingen, og språk og handlinger blir knyttet sammen. Samtidig inviterer de voksne dermed barna til selv å uttrykke ord og eventuelt delta i en samtale om det som skjer.

Det er viktig å sette ord på ting i hverdagen

Bruk navn på for eksempel bestikk, dekketøy og matvarer, og snakk sammen om det som foregår rundt matbordet når barna sender noe til hverandre, forsyner seg, spiser og drikker. Når dere er på tur, snakker dere for eksempel om været, veien dere går og omgivelsene. Ute i naturen bruker dere ord som stubbe, sopp, skjell, sommerfugler og snegler. Det er ikke nok bare å omtale disse tingene som den, det eller de. Gjenta nye ord flere ganger slik at barna blir godt kjent med dem, og bruk ordene i flere sammenhenger slik at barnas begrepsforståelse blir utvidet. Sett i tillegg ord på tanker og følelser, og hjelp barna med å gjøre det samme.  

De voksne skal tilpasse språket sitt til barnas språk

Personalet må reflektere over og være bevisst på hvilke ord de bruker i samtaler med barna. Abstrakte ord og uttrykk kan være ekstra vanskelige å forstå. Bruk av slike ord bør føre til felles betraktninger, gjerne ved hjelp av både verbale forklaringer og konkretiseringer eller ved hjelp av visualiseringer. En barnehage der barna møter varierte ord og får dem godt konkretisert, visualisert og forklart, har et godt språkmiljø.

Personalet kan tilrettelegge for deltakelse i samtaler

Noen barn snakker mer og oftere enn andre barn, og noen deltar mer aktivt i samtaler enn andre. De voksne kan få flere barn til å delta ved at de selv bidrar aktivt i samtalene. Ved hjelp av støttende ytringer og spørsmål kan de voksne trekke inn de mer stille barna, og etter hvert kan de voksne kanskje gradvis trekke seg ut. De skal invitere alle barna til samtaler, men det er ikke mulig å ivareta alle samtidig. Tilrettelegg derfor, så langt det er mulig, for samtaler i små grupper, iblant kanskje bare med ett eller to barn og den voksne selv. Når flere barn deltar i en samtale med andre, er det avgjørende at den voksne prøver å se alle som deltar, og involverer deltakerne i størst mulig grad ved for eksempel å bruke barnas navn. Den voksne kan stille spørsmål til dem som lytter, eller gi dem sjansen til å kommentere det de hører. – Det var spennende, Khadija! – Hva synes du var mest spennende, Sara? Barna må få god tid til å svare.

Interesse fra voksne kan øke motivasjonen til barna

De voksne bør legge vekt på å fange barnas signaler i samtalene og vise anerkjennelse for det barnet som kommuniserer. Når voksne viser interesse for det barna sier, oppmuntrer de barna til å bruke språket mer. Ha øyekontakt, hvis det er naturlig, med det barnet som snakker. Vær engasjert, bruk støttende ytringer og inviterende kroppsspråk og pass på å ha full oppmerksomhet på barnet og det det formidler. De voksne bør ikke avbryte barn som deltar i gode samtaler med andre. Vent, om mulig, til samtalen er avsluttet eller til det kan være naturlig å ta en pause. Barn som opplever at andre lytter til det de har på hjertet, blir gjerne motivert til å ta ordet igjen og bidra mer i samtaler. Slik kommer de inn i en god sirkel. De bruker språket, og dermed videreutvikler de det.

Åpne spørsmål bidrar til å utvide samtalene

Spørsmål de voksne stiller for å invitere barna inn i samtaler eller for å gi dem lyst til fortsatt å delta, bør i stor grad være åpne. Det vil si at spørsmålene er formulert på en måte som gjør at barna må svare med noe mer enn ja eller nei. De krever med andre ord et fortellende svar. Undersøkelser viser at voksne i stor grad stiller lukkede spørsmål til barn. Å være bevisst på hvordan spørsmål blir stilt, er nyttig for å få barna til å svare utfyllende og for å videreføre samtaler. Åpne spørsmål starter ofte med spørreordene hva, hvem, hvor, hvordan eller hvorfor. Slike spørsmål inviterer barna inn i samtaler der de kan bidra med det de tenker, føler, tror, mener og vet. Vær klar over at det for de yngste barna og barn som ikke har tilstrekkelige språklige ferdigheter, kan være vanskelig å svare på åpne spørsmål. De voksne må derfor tilpasse spørsmålene til barnas språklige nivå, samtidig som de kan støtte disse barna i å gi fortellende svar. Gi også barna anledning til selv å spørre. Når barna stiller spørsmål, kan de invitere andre barn og voksne inn som deltakere i samtaler, og de kan føre samtaler videre.

Noen samtaler er forberedt

De fleste samtaler i barnehagen er spontane, men iblant kan det være hensiktsmessig, spennende og lærerikt å legge til rette for en forberedt samtale. På forhånd planlegger da personalet, kanskje også i samarbeid med barna, hva samtalen skal handle om, og de forbereder spørsmål som skal invitere barna inn i samtalen og inspirere dem til å delta. Barna får også i disse samtalene uttrykke egne tanker, følelser og meninger. Eksempler på slike samtaler er temasamtaler, litterære samtaler og filosofiske samtaler. Filosofiske samtaler tar utgangspunkt i en problemstilling, og barna svarer på spørsmål som ikke har gitte svar. Alle må få sjansen til å komme med innspill. Slike samtaler bidrar til å stimulere det situasjonsuavhengige språket.

Kollegaer kan samarbeide om å styrke kvaliteten på samtalene

Kvaliteten på samtalene er avgjørende for det språklige utbyttet til barna. Å arbeide for å øke kvaliteten handler i stor grad om å være bevisst på mulighetene som finnes, være oppmerksom på hva barna er interessert i, reflektere over egen praksis og være villig til å foreta endringer. – Hva gikk bra, og hva er grunnen til det? – Hva er jeg mindre fornøyd med? – Hva skal jeg forsøke neste gang? Felles refleksjon og drøftinger mellom kollegaer kan bidra til økt kvalitet på hverdagssamtalene. Kollegaer kan observere hverandre og snakke sammen om det de har lagt merke til i samtaler med barna. På forhånd kan det være hensiktsmessig å bli enige om hva som skal være i søkelyset i den gitte situasjonen. Det kan for eksempel være å følge med på om alle barna deltar i samtalen, eller det kan være å vurdere om spørsmålene er åpne slik at barna blir invitert til å bidra aktivt.