Opplæringsforskrifta

Paragrafen er gitt med hjemmel i opplæringsloven § 1‑6 fjerde ledd og viderefører § 1‑16 i den tidligere forskriften.

Første ledd gjelder fag fra både studieforberedende og yrkesfaglig utdanningsprogram. Etter første punktum er det et krav at faget må være bestått for at det skal kunne bli godkjent. For fag tatt i utlandet vil det være opplæringslandets karakterskala og grense for bestått som avgjør om faget er bestått eller ikke.

Når det skal avgjøres om faget er likeverdig eller mer omfattende enn fag etter læreplanverket etter første ledd andre punktum, er det ikke et krav at faget må ha samme timetall eller alle de samme kompetansemålene. Fylkeskommunen må vurdere om den samlede kompetansen i faget er likeverdig kompetansen etter gjeldende læreplanverk og derfor forsvarlig å bygge videre på i det norske utdanningssystemet.

Andre ledd gjelder for skoleår på både studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram. Om opplæringen i utlandet skal godkjennes, må vurderes konkret og skjønnsmessig ut fra innholdet i opplæringen. Utenlandsk yrkesfaglig opplæring vil kunne ha et annet innhold enn tilsvarende opplæringsløp i Norge, og vurderingen av om det er forsvarlig å bygge videre på en yrkesfaglig opplæring fra utlandet, kan være vanskeligere for yrkesfaglige utdanningsprogram enn vurderingen av studieforberedende opplæring.

Når det skal vurderes om skoleåret er bestått etter andre ledd første punktum, er det opplæringslandets karakterskala og «bestått-grense» som legges til grunn. Dersom opplæringen er gjennomført slik at eleven er kvalifisert til å tas inn eller flyttes opp til neste trinn i det aktuelle landets skolesystem, kan fylkeskommunen vurdere om dette er tilstrekkelig til å anse skoleåret som bestått.

Andre ledd andre punktum viser til at skoleåret må være likeverdig med eller mer omfattende enn skoleåret etter gjeldende læreplanverk. Når det skal avgjøres om den utenlandske opplæringen er likeverdig eller mer omfattende, er det ikke et krav at den utenlandske opplæringen skal ha samme fag- og timefordeling som den norske, eller at fagene har de samme kompetansemålene. Det må likevel være snakk om fulltidsopplæring. Antall timer vil kunne være et moment i vurderingen, særlig dersom det er stor forskjell i timetallet fra det aktuelle utdanningsprogrammet i Norge. Det sentrale i vurderingen er om den utenlandske opplæringen har gitt eleven et forsvarlig grunnlag for å fortsette på videregående trinn 2 eller videregående trinn 3.

Forhåndsgodkjenning etter andre ledd tredje punktum kan typisk gis dersom fylkeskommunen har godkjent tilsvarende opplæring tidligere, har et samarbeid med en konkret skole i utlandet eller av andre grunner kjenner opplæringsordningen i utlandet godt. Selv om forhåndsgodkjenning blir gitt, skal fylkeskommunen alltid fatte enkeltvedtaket etter at eleven har bestått skoleåret i utlandet og nødvendig dokumentasjon foreligger. Dersom for eksempel eleven ikke oppfyller vilkårene for godkjenning eller ikke har bestått alle fagene, så veier ikke en forhåndsgodkjenning opp for dette.

Andre ledd fjerde punktum angir hva opplæringen i utlandet må inneholde for å kunne godkjennes.

Tredje ledd fastsetter at også privatister kan søke om godkjenning etter første og andre ledd.

Fjerde ledd angir at elever og privatister selv må legge frem nødvendig dokumentasjon ved søknad om godkjenning. Dokumentasjonen må være knyttet til fagets innhold og at faget er bestått. Enkeltvedtak om godkjenning må som hovedregel skje på grunnlag av formell dokumentasjon i form av en uttalelse eller bekreftelse fra en utdanningsinstitusjon, for eksempel kompetansebevis eller vitnemål.

En godkjenning etter denne paragrafen innebærer ikke nødvendigvis at kvalifikasjons- eller sertifiseringskrav som stilles i enkelte yrker, er oppfylt.