Opplæringsforskrifta

Paragrafen er gitt med hjemmel i opplæringsloven § 28‑3 andre ledd andre punktum og § 28‑4 tredje ledd tredje punktum. Den viderefører delvis §§ 19‑7 og 19‑8 i den tidligere forskriften. Reglene i denne paragrafen gjelder bare så langt andre løsninger ikke er avtalt mellom fylkeskommunene.

Første ledd fastholder at utregningsnøklene i vedlegg 2 skal brukes for å regne ut refusjonssatsene for de som bor i barnevernsinstitusjoner etter opplæringsloven § 28‑3, og for innlagte og for barn eller søsken til innlagte i helseinstitusjoner etter opplæringsloven § 28‑4. Vedlegg 2 i opplæringsforskriften er å anse som en del av opplæringsforskriften.

Hvilken utregningsnøkkel i vedlegg 2 som skal brukes til å regne ut refusjonssatsen, avhenger om eleven har behov for individuelt tilrettelagt opplæring /personlig assistanse/fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemiddel, og om behovet i så fall er moderat eller omfattende, jf. vedlegg 2 bokstav a, b og c. Om elevens behov er moderat eller omfattende, kan være vanskelig å angi i det konkrete tilfellet. Institusjonsfylket må derfor kreve refusjon ut fra den utregningsnøkkelen i bokstav b eller c som ligger nærmest de reelle utgiftene for hver enkelt elev som får individuelt tilrettelagt opplæring/personlig assistanse/fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemiddel.

Andre ledd presiserer at hvis det oppstår tvist om hvilken av utregningsnøklene i vedlegg 2 bokstav a, b eller c som skal velges, kan det legges frem til avgjørelse for statsforvalteren i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Statsforvalterens kompetanse er begrenset til å velge hvilken av utregningsnøklene som skal brukes til å regne ut refusjonen. Avgjørelsen regnes ikke som et enkeltvedtak og kan derfor heller ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b og § 28.