Opplæringsforskrifta

Paragrafen er gitt med hjemmel i opplæringsloven § 2‑3 andre ledd og § 5‑4 andre ledd. Paragrafen viderefører § 3‑15 i den tidligere forskriften.

Det står i første ledd første punktum at standpunktkarakteren skal være et uttrykk for elevens samlede kompetanse i faget ved avslutningen av opplæringen. Å vurdere kompetanse ved standpunktvurderingen er noe annet enn å vurdere elevens kunnskaper og ferdigheter ut fra hvert enkelt kompetansemål. Derfor må læreren gjøre en vurdering av elevens samlede kompetanse. Det betyr ikke at læreren må vurdere eleven i alle kompetansemålene rett før standpunktkarakteren fastsettes, men læreren skal bruke sitt faglige skjønn til å løfte blikket fra ett og ett kompetansemål og se dem i sammenheng. Det er ikke anledning til å vurdere kompetansen bare på grunnlag av noen utvalgte kompetansemål.

Forutsetninger, fravær, orden og oppførsel skal ikke inngå i vurderingen. Innsats skal bare være en del av vurderingen i fag hvor det står spesifikt i læreplanen.

Standpunktkarakteren skal fastsettes ved avslutningen av opplæringen i faget. Det er opp til skolen å avgjøre hva som er avslutningen av opplæringen, men normalt vil det dreie seg om de siste én til to månedene med opplæring i faget. Enkelte skoler velger å konsentrere opplæringen i et fag til en bestemt periode slik at hele opplæringen i faget avsluttes for eksempel i høstsemesteret, såkalt ploging eller periodisering. Forskriften er ikke til hinder for dette.

Etter første ledd andre punktum skal kompetansen vurderes ut fra kompetansemålene i læreplanen i faget og må leses i sammenheng med § 9‑1.

Siden læreplanen i et fag omfatter ulike kompetansemål, skal eleven få anledning til å vise kompetansen sin på «fleire og varierte måtar» etter andre ledd andre punktum. Læreren kan få kunnskap om elevens utvikling og kompetanse på mange ulike måter, for eksempel gjennom observasjoner, fagsamtaler, dialog, diskusjoner eller fremføringer, skriftlige eller muntlige prøver, ulike typer elevarbeid og læringslogger. En standpunktkarakter fastsatt på én prøve vil normalt ikke være tilstrekkelig for å vurdere elevens samlede kompetanse. Standpunktkarakteren skal heller ikke være et matematisk gjennomsnitt av karakterer gitt i underveisvurderingen i løpet av opplæringsåret.

Det står i andre ledd tredje punktum at kompetansen som eleven har vist i løpet av opplæringen, skal være en del av vurderingen når standpunktkarakteren skal fastsettes. Det betyr at eleven har vist kompetanse og progresjon i faget gjennom den løpende underveisvurderingen. Dette er en del av vurderingsgrunnlaget læreren har, og det er opp til læreren å vurdere i hvilken grad den kompetansen eleven har vist underveis, gir relevant informasjon om den samlede kompetansen til eleven ved avslutningen av opplæringen.

Femte ledd fastsetter forholdet til mer opplæring etter § 5-2 for de tilfellene eleven får mer opplæring samtidig som hen går opp til ny, utsatt eller særskilt eksamen i faget. Dersom eksamen bestås, skal det ikke fastsettes standpunktkarakter. Se også merknadene til §§ 9-36 til 9-38.