Opplæringstilbudet til barn og unge fra Ukraina – dybdeintervjuer

I den ene kommunen vi snakket med har alle de ukrainske barna fått tilbud i samme barnehage. Dette er begrunnet i at det var den barnehagen som hadde ledige plasser. I de to andre kommunene tilstreber man å gi de ukrainske barna et tilbud i nærbarnehagen. Dette innebærer også at kommunene vurderer kapasitet i nærbarnehagene i bosettingsarbeidet.

I to av barnehagene begynte de ukrainske barna rett i ordinær gruppe. Den siste barnehagen som tok imot åtte ukrainske barn (og ni barn som hadde flyktet fra andre land) valgte å opprette en egen gruppe for de ukrainske barna høsten 2022. Alle de ukrainske barna snakket russisk hjemme, så en russiskspråklig ansatt fikk ansvar for denne gruppen. Ved å ha barna i egen gruppe fikk de god tid til å jobbe med tilvenning og trygging i barnehagen, sammen med en ansatt som kunne deres språk. Fra januar 2023 ble barna overført til de ordinære gruppene i barnehagen for at de skulle bli mer inkludert i leken med resten av barna.

Mottak og foreldresamarbeid

Barnehagene forteller at det enten har vært oppvekstkontoret, flyktningtjenesten eller NAV som har hjulpet familiene med å søke barnehageplass til barna. Når plassen har blitt tildelt har barnehagen tatt kontakt med familien. En av barnehagene forteller om en oppstartssamtale med familien i regi av flyktningtjenesten, mens de andre barnehagene hadde første møte med familiene i barnehagen. I en av barnehagene var familiens kontaktperson fra NAV til stede den første dagen. I den siste barnehagen hadde en russiskspråklig ansatt en del kontakt med mor før oppstart.

To av barnehagene hadde allerede tilgang på russiskspråklig personale, og den tredje barnehagen ansatte en russiskspråklig assistent når de ukrainske barna skulle begynne i barnehagen. Ettersom ingen av barna snakker engelsk, og bare noen av foreldrene kan kommunisere på engelsk har det vært helt avgjørende å kunne kommunisere med både barn og foreldre på russisk (russisk er det språket familiene snakker hjemme). Uten denne kompetansen tilgjengelig i barnehagen ville oppstarten vært vanskeligere.

I oppstarten var det viktig for barnehagene å fortelle familiene om hvordan den norske barnehagen fungerer. Foreldrene hadde behov for å bli trygge på alt som var ulikt fra barnehagene i Ukraina. Dette er ulikheter som at det jobber menn i norske barnehager, at vi har annerledes mat, og at vi har et klima som krever en annen påkledning for å holde barna varme og tørre. Sammenlignet med ukrainske barnehager kan den norske fremstå som «friere». Foreldrene trengte å bli trygge på at det er regler og rutiner i den norske barnehagen også, og at friheten som barna har likevel er innenfor felles grenser som må følges.

«Det var veldig viktig med den informasjonsbiten. Den tryggingen av mor i starten.»

Noen barnehager er opptatt av at de ønsker seg mer kunnskap om hvordan de kan skape et godt foreldresamarbeid med foreldre fra andre kulturer.

«Hva krever det av oss? Hva er det lurt at vi gjør? Hvordan kan vi møte dem på en måte som gjør at de opplever at de både blir sett og respektert og at vi får dem i tale ... at [foreldrene] tør å si hvis de ikke er enige.»

En utfordring er at en del foreldre ikke ønsker å ha tolk til stede i foreldresamarbeidet. Dette kan spesielt være sårbart hvis tolkemiljøet er lite. En annen utfordring er at tolketjenester er kostbart, noe som gjør at man ofte benytter seg av telefontolk fremfor at tolken er fysisk til stede, og at man ikke nødvendigvis har mulighet til å benytte seg av tolketjenester i like stor grad som behovet tilsier. Det at ansatte i barnehagen kunne kommunisere på russisk med barn og foreldre i denne fasen gjorde derfor oppstarten lettere. Barnehagene tror også at det er lettere for foreldrene å få tillit til en ansatt som snakker et felles språk, og dette fører også til mer trygghet hos barna:

«Barna føler seg tryggere når de har blitt kjent med meg. De kan si hva de føler og ønsker. Det er tryggere for foreldrene også. De vet at barna blir hørt og forstått.»

Deltakelse i barnehagetilbudet

Kommunene oppgir at barn i barnehagealder i all hovedsak deltar i et barnehagetilbud. Kommunene beskriver at flyktningtjenesten informerer om det positive ved å delta i barnehage, og at barna rutinemessig søkes inn etter bosetting. Også den ukrainske forening har bidratt til å spre informasjon om barnehage lokalt.

Den ene kommunen poengterer også at det ukrainske barnehagesystemet har mange likheter med det norske. De ukrainske flyktningene er derfor i større grad vant med barnehager fra hjemlandet, enn flyktninger fra andre områder.

«Jeg tror kanskje at det er større barrierer for folk fra andre land der det er mindre vanlig med barnehager, og der det norske systemet, eller det vestlige systemet er mer ukjent, da, i forhold til akkurat det med barnehage.»

En forskjell kommunene mener å se er imidlertid hvor tidlig aldersmessig det er vanlig å begynne i barnehage. I den grad ukrainske barn ikke deltar i barnehage, oppgis dette å være knyttet til barnets alder, men dette fremstår ikke som en tydelig eller klar tendens.

«Man er jo ofte litt lenger hjemme i Ukraina med barn. Man kan være hjemme ett til tre år. Men vi opplever ikke at familier holder barna hjemme til de er tre.»

Barnehagene vi har intervjuet forteller også at deres inntrykk er at foreldene er positive til den norske barnehagen. De ønsker at barna skal være der, de benytter seg av plassen og deltar i sosiale arrangementer i regi av barnehagen.

Tilvenning i barnehagen

Barnehagene tok utgangspunkt i de vanlige tilvenningsrutinene når barna skulle begynne i barnehagen. Dette innebar at foreldre var til stede i barnehagen i starten, at barna har litt kortere dager og at de jobber med at barna skal være komfortable med at foreldrene går. Det ble brukt ekstra mye tid på å følge opp påkledning, og at barna trengte varme klær i løpet av høsten. For noen foreldre var det vanskelig å vite hvilke klær barna trengte, og barnehagen kunne vise frem ulike ullplagg og vinterklær som familien deretter kjøpte til barna. Personalet i barnehagen brukte også denne perioden til å få kunnskap om barnas historie, hva de har opplevd i Ukraina og på reisen til Norge.

Utfordringer ved oppstart

Barnehagene trekker frem to utfordringer ved oppstart – tilgangen på russiskspråklig personale og tilstrekkelig bemanning.

Selv om alle barnehagene enten hadde eller fikk tilgang på russiskspråklig personale når barna begynte i barnehagen, så kan ikke denne personen være til stede i alle samtaler med barn og foreldre. I tillegg har de russiskspråklige ansatte brukt mye av sin tid sammen med de ukrainske barna – noe som har ført til mindre tid til resten av barnegruppen.

«De trenger egentlig en voksen den første tiden. Det blir så mye nytt ... jeg forstår det veldig godt, for det er fryktelig mye nytt.»

Barnehagene som har tatt imot flere barn har fått økt bemanning, slik at de oppfyller bemanningsnormen. En av barnehagene valgte også å gjøre noen omorganiseringer, både for fortsatt å følge bemanningsnormen, og for at de ukrainske barna skulle ha tilgang til russiskspråklig personale. Likevel opplever barnehagene at bemanningen blir for dårlig, fordi de ukrainske barna trenger ekstra oppfølging for å bli kjent med, trygges og finne sin plass i barnehagen. Dette har gått utover det allmennpedagogiske tilbudet til alle barna.

«Det er jo ressurskrevende. Hvis man ikke har noen som snakker morsmålet, så krever det så mye mer fordi de er så utrygge. Ikke forstår de hva vi sier, vi lukter annerledes og vi spiser annen mat som gjør at det er må mange ting som gjør at det er utrygt.»

En barnehage påpeker også at de ukrainske barna kommer rett fra en krig, og har for eksempel ikke vært i en mottaksbarnehage først. Mange har med seg traumatiske opplevelser, og lever i en familie med mye uro og bekymring for hjemlandet. I tillegg fører den korte botiden i Norge til at barna kanskje ikke kan noen norske ord når de begynner i barnehagen.