Opplæringstilbudet til barn og unge fra Ukraina – dybdeintervjuer

Flyktningsituasjonen innebærer en uforutsigbarhet i behovet for mer ressurser og personale, ved at man ikke vet hvor lenge man har behov for disse ressursene. En av kommunene trekker frem at de har vært gjennom en nedbemanning de siste årene på grunn av den demografiske utviklingen. Dette gjør det desto mer utfordrende å oppskalere igjen, da de er redd for at det vil måtte innebære en senere nedbemanning:

«Vi har jo de siste tre årene drevet med nedbemanning i takt med elevtallsnedgang. Dette kommer på en måte når vi nå er på bunnpunktet, med tanke på det lærerne oppfatter som den endringen som har skjedd. Så kommer dette på toppen, og da går det ikke bare an og blåse opp og oppskalere heller, for da går vi tilbake til en ny runde i neste omgang. Så det er det å finne den kniveggen som man må balansere på.»

Den største kommunen er opptatt av å ikke betrakte flyktningstrømmen knyttet til krigen i Ukraina som en ekstraordinær situasjon med behov for ekstraordinære tiltak, men som en del av det ordinære arbeidet med å ta imot flyktningbarn. Uavhengig av varigheten på oppholdet til de ukrainske barna, så vil de være klare til å ta imot nye barn, og å jobbe med disse barnegruppene.

«Ja, så det som vi har vært opptatt av også er dette med at det ikke bare er ukrainere som kommer. Vi har vært veldig opptatt av at vi skal bruke det vi har fra før av de vanlige systemene og de vanlige praksisene.»

I tillegg til at krigen og flyktningstrømmen er uforutsigbar i seg selv, er det også uvisst hva slags type flyktninger som skal komme. Kommunene mener at anmodningen fra IMDi om bosetting ikke inneholder tilstrekkelig informasjon til at kommunene kan planlegge oppbygging av tilbud og ressursbruk i god tid.

«[det er] uforutsigbart hvor mange av de bosatte som blir barn i barnehage og skole, eller som har omfattende hjelpebehov.»

En ungdomsskole uttrykker at det er usikkerhet knyttet til hvor mange elever som vil komme, i første omgang hvor mange som kommer i løpet av våren 2023 og dermed skal inn i det systemet de har rigget nå. Når det gjelder de økonomiske rammene poengterer de at «det ligger i kortene at det er uforutsigbart», og at det budsjetteres basert på historiske tall, og at det er vanskelig å vite noe om det konkrete behovet på forhånd. De kommer med en tydelig etterlysning av flere ressurser når politikerne i kommunen sier ja til å bosette flyktninger i kommunen:

«Informant 1: Det er ikke bare å bosette og åpne dørene her på skolen, for å si det sånn. Det krever litt mer enn det.

Informant 2: Ja, det er nesten sånn at jeg har lyst til å på en måte hente ut en tre, fire, fem politikere og sette dem på skolen vår, og la dem få lov til å være her noen dager, slik at de skjønner hva de egentlig har sagt ja til.»

Uforutsigbarheten spiller også inn i motivasjonen til de ukrainske flyktningene, ved at det er variasjon i hvor lenge de ser for seg at de skal bli i Norge. Både Lillevik og Mellomvik forteller at det er ulike tidsperspektiver blant elevene, og at dette også kan endre seg og variere over tid:

«Situasjonen i Ukraina har jo vært veldig opp og ned, så de var kanskje veldig klare på at de skulle tilbake når de kom, og så har de erkjent at det ikke nødvendigvis blir så enkelt. De lever jo i et spenn som er vanskelig for oss å forestille oss.»