Hva kjennetegner gode skoler for minoritetsspråklige elever?

I den internasjonale forskningslitteraturen har det i lengre tid foregått en diskusjon om hvilke opplæringsmodeller som er best egnet for elever med begrensete ferdigheter i det språket som skolen bygger undervisningen sin på. I diskusjonen har spørsmålet om hvilke(t) språk undervisningen bør foregå på stått sentralt. Så langt er det ingen faglig konsensus om hva som utgjør en optimal opplæringsmodell språklig sett. Forskerne er likevel nokså enige om at det å ta i bruk barnas morsmål i undervisningen generelt ikke har negative effekter på barnas læring. Derimot er det større uenighet i forskningen om hvorvidt det å ta i bruk barnas morsmål har positive effekter eller om det ikke spiller så stor rolle hvilket språk barna blir undervist i.

På den ene siden vektlegger noen forskere at det å være tospråklig faktisk har noen fortrinn som enspråklige ikke har. Blant annet er det blitt hevdet at det er kognitivt stimulerende å beherske og være fortrolig med flere ord for ett og samme underliggende begrep. Barn som behersker flere språk vil også kunne ha et fortrinn fordi mange vil ha tilgang til flere ressurspersoner i omgivelsene som kan hjelpe dem i forbindelse med skolearbeidet, blant annet foreldre, søsken eller andre som de har kontakt med og som behersker morsmålet deres best. Forskerne har også argumentert med at det kan være en fordel for barna å få stimulert morsmålet sitt også på skolen og at det vil være mer effektivt å gi undervisning på det språket barna behersker best. Samtidig kan det å ta i bruk barnets morsmål på skolen tolkes som en anerkjennelse av barnets språklige og kulturelle forskjellighet og dermed gi gevinster blant annet i form av styrket identitetsfølelse.

På den andre siden finnes det etter hvert mange forskere som holder det mer åpent om det å ta i bruk barnas morsmål i undervisningen gir positive effekter på barnas læring. Disse forskerne legger gjerne vekt på at de potensielt positive effektene alltid vil være avhengig av rammene rundt og kvaliteten på den opplæringen som gis. Det argumenteres gjerne med språket barna undervises på er underordnet kvaliteten på opplæringen og at det derfor er viktigst for skolene å legge til rette for at barn blir undervist av gode lærere i et faglig stimulerende og trygt læringsmiljø.

I den internasjonale forskningslitteraturen er det blitt mer og mer vanlig å ta til orde for en holistisk og langsiktig tilnærming i arbeidet med å forbedre minoritetsspråklige elevers læringsutbytte, der en ikke nødvendigvis primært fokuserer på hvilket språk undervisningen foregår på, men der en har en helhetlig tilnærming rettet mot hva slags kvalitet skolen kan tilby. En slik helhetlig tilnærming har som utgangspunkt at skolen og elevenes læringssituasjon er påvirket av en rekke forhold: fra ressurser i elevenes familier og foreldrenes involvering i skolearbeidet til den påvirkningen som skjer fra det omkringliggende lokalsamfunnet og fra samfunnet i sin helhet – og der lærernes og skoleledelsens kompetanse er den viktigste å investere i.

Dette innebærer ikke en undervurdering av språkets betydning, men en poengtering av at det er mange faktorer som spiller sammen, og ikke bare språklige, og som skal til for å få i gang fruktbare prosesser slik at skolen beveger seg inn i en god utviklingsprosess og ut av dårlige.