Det er et stadig større mangfold av barn i norske barnehager.
Rammeplan for barnehagen slår fast at barnehagen skal være et sted hvor barna får delta i et inkluderende fellesskap, og at alle barna skal få medvirke til barnehagens innhold.
Men det er utfordrende å få til dette i praksis, ifølge forsker Katrine Giæver.
Observasjon av dialog og lek
Giæver har vært i tre barnehager i et urbant forstadsområde der over 50 prosent av befolkningen har bakgrunn fra andre land enn Norge.
Gjennom seks måneder gjorde forskeren det som kalles deltakende observasjon, i tre barnehageavdelinger. To formiddager i uken fulgte hun med på 18 barn, som var mellom tre og seks år gamle.
Barna hun møtte, snakket norsk, men var på ulike ferdighetsnivåer. De hadde også varierende erfaringer med norsk kultur.
Giæver ville undersøke hvordan disse flerkulturelle barnehagene la til rette for at alle barna skulle få delta i både samtaler og lek.
Hvilken nattasang skal synges?
«Norskhet» er ikke bare brunost og ski. Norskhet er også noen subtile ting som vi ikke tenker over, mener Giæver.
Giæver fant at det ikke er tilstrekkelig at barn behersker norsk språk for å kunne delta i lek på lik linje med andre barn. I barnehagene der hun observerte, opplevde hun nemlig at det lå noen spesielle kulturelle forventninger i luften.
– Norsk kultur ligger der implisitt og er innforstått. Det gjør at noen barn ikke blir inkludert. Det er først og fremst det felles kulturgrunnlaget som virker ekskluderende, ikke språket, mener forskeren.
Her er et eksempel:
Tre barn og en ansatt leker en rollelek. Amete på fem år er født i Norge og har foreldre fra Eritrea. Femåringene Julie og Karoline har begge foreldre født i Norge. I familieleken skal barnehagemedarbeider Stine spille baby. Etter at babyen har fått kveldsmat, bestemmer barna seg for at hun skal sove.
«Hvilken nattasang skal dere synge for meg?» spør Stine.
«Blomstersangen eller hundesangen», svarer Amete. «Nei, vi må synge So ro, lillemann», sier Karoline. Hun begynner å synge, og Julie stemmer i. Amete blir ikke med på sangen, men trekker seg ut av leken. Sangen gir ingen mening for henne.
– Dette skjedde fra tid til annen. Når et fellesskap fortsatte videre på grunnlag av premisser som noen av barna ikke var en del av, trakk barna seg bare tilbake. Ikke fordi de var fornærmet eller lei seg, men fordi de ikke hadde noe å bidra med, sier Giæver.
Hva har du i matboksen?
I et annet eksempel som forskeren trekker fram, ble det diskusjon om innholdet i barnas matboks.
Barnehagen hadde forbud mot det som var definert som «usunn mat», for eksempel sukkerholdig yoghurt og kjeks. Mat som ble anbefalt, var knyttet til tradisjonelt norsk kosthold, som melk og grovbrød.
Amete har med seg grovt brød med ost, noen druer og en gulrot. Men hun har også med seg fire salte kjeks. Julie ser kjeksene. Hun spør: «Er det lov å ha med seg kjeks i barnehagen?».
Barnehagelærer Tone svarer at det bare er sunne kjeks som er lov. Amete spør om hennes kjeks er sunne, hvorpå Tone svarer at de er «helt på grensen». Amete svarer at hun ikke visste at kjeksene ikke var sunne.
«Med stadig større mangfold i norske barnehager trenger vi likevel større bevissthet og kunnskap om forskjeller mellom mennesker. Bare sånn kan vi gi alle barn lik mulighet til å delta i lek.»
Kunnskap om forbudt kjeks
Samtalen mellom Amete, Julie og Tone fortsatte i en sjanger som forutsatte at barna hadde foreldre med helt bestemte kunnskaper om hva en matboks skal inneholde. Brødet, frukten og grønnsakene tydet på at Ametes foreldre hadde kunnskap om hva som var definert som sunn mat i barnehagen, mener forskeren.
– Det er likevel mulig de ikke behersket dette fullt ut, siden de hadde sendt med en type kjeks som ble definert som «på grensen». Det er også mulig de valgte å stole på egne vurderinger.
Men samtalen ga inntrykk av at Julies foreldre mestret sammensetningen av en norsk matboks i barnehagen bedre enn det Ametes foreldre gjorde.
Behov for større bevissthet
– Barnehagene vil veldig gjerne inkludere alle barn, og de strekker seg ofte veldig langt for å gjøre det, påpeker Giæver.
– Med stadig større mangfold i norske barnehager trenger vi likevel større bevissthet og kunnskap om forskjeller mellom mennesker. Bare sånn kan vi gi alle barn lik mulighet til å delta i lek, mener hun.
Barnehageansatte bør snakke med hverandre om at barna har ulike erfaringer, oppfordrer Giæver. Et konkret eksempel er rolleleker. De kan være utviklende og stimulerende for mange barn, men for andre barn kan de virke skumle og ekskluderende fordi de ofte bygger på majoritetens verdier.
Skal barnehagepersonalet legge til rette for inkludering, er det viktig for dem å få innsikt i kulturbakgrunnen til barnas familier, påpeker forskeren.
– Like viktig kan det være å bli bevisst på hvilke kulturelle praksiser som dominerer i barnehagen.
Dialogkort: Lek, læring og danning
Det er et stadig større mangfold av barn i norske barnehager. Denne forskningsartikkelen viser at det å beherske norsk språk ikke er tilstrekkelig for å kunne delta i lek på lik linje med andre barn.
Norsk kultur ligger ofte implisitt og er innforstått. Det gjør at noen barn ikke blir inkludert i samtaler og lek.
Rammeplan for barnehagen slår fast at barnehagen skal være et sted hvor barna får delta i et inkluderende fellesskap, og at alle barn skal få medvirke til barnehagens innhold.
Ta utgangspunkt i artikkelen og diskuter disse spørsmålene:
- Er vi bevisste på barnas ulike kulturelle erfaringsbakgrunner i vår barnehage?
- Hva kan vi gjøre for å gi barna likeverdig mulighet til å delta og til å påvirke innholdet i barnehagen?
- Hvordan gir vi barn lik mulighet til å delta i leken?
Skrevet av Siw Ellen Jakobsen på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.
Kilde
Giæver, K. (2020). Tilgang til fellesskap i den flerkulturelle barnehagen. Barn – forskning om barn og barndom i Norden, 38(2), 43–55. https://doi.org/10.5324/barn.v38i2.3705