Barnehagen skal være et sted som er tilrettelagt for alle. Når nesten alle barn i Norge går i barnehage, betyr det også at det er et stort mangfold, og at mange av barnehagebarna har ulike former for funksjonsnedsettelser – enten fysiske, kognitive eller atferdsmessige.
Men hvordan skaper vi rom hvor alle kan inkluderes og trives, uansett funksjonsnivå? Det ønsket en gruppe forskere å finne ut av.
De tok med seg grupper med fire-femåringer rundt i forskjellige barnehager. Så undersøkte de hvilke steder barna likte best, og hvilke steder de følte seg usikre eller utrygge.
«Vi var interessert i å få vite hvilke inne- og uteplasser barna, både med og uten funksjonsnedsettelser, opplever som komfortable og inkluderende. Hva er det som kjennetegner disse stedene?»
Det forteller Borgunn Ytterhus. Hun er professor ved NTNU og har ledet studien og arbeidet sammen med professor Ingvild Åmot ved Dronning Mauds Minne Høgskole.
Barna guidet de voksne
Studien til Ytterhus og Åmot hadde som mål å se barnehagen fra barnets ståsted. Forskerne etablerte derfor forskergrupper med barn i alderen 4 til 5 år, i seks ulike barnehager, som de brukte tid på å bli kjent med.
Forskerne ba barna om å ta dem med på en guidet tur både inne og ute i barnehagen. Underveis fortalte barna om stedene hvor de likte seg aller best – og om steder hvor de syntes det var kjedelig eller skummelt og utrygt.
Forskerne lot barna ha med seg en iPad på turen. Med den kunne barna ta bilder underveis, både inne i barnehagen og på uteområdet. I tillegg ba forskerne barna om å lage tegninger som kunne forklare hva de gjorde på de ulike stedene i barnehagen.
I alt 24 barn var med på disse turene. Noen av dem hadde fysiske, kognitive eller sammensatte funksjonsvansker. De voksne forskerne var først og fremst observatører som stilte noen spørsmål underveis.
Under trappa eller oppe på hemsen
Barna, noen med funksjonsnedsettelser og noen uten, var enige om hvor de likte seg best i barnehagen. Under trappa eller oppe på hemsen var de mest populære stedene å være.
Andre populære steder var bak et hjørne, under en stor sklie, inne i et kott eller oppe i en båt, forteller Ytterhus. Både jenter og gutter synes små rom er hyggeligst. Disse stedene har sjelden vinduer og er ofte svakt opplyst.
– Et fellestrekk ved disse stedene er at de er lite tilgjengelige for personalet, ofte på grunn av lav høyde eller liten bredde. Men det er samtidig steder der barna vet at de voksne er i nærheten, og ser dem om de skulle trenge dem eller noe skulle utvikle seg i uønsket retning, sier forskeren.
Disse små rommene er ikke utstyrt med ferdigleker. Ofte er det bare fysiske, udefinerte materialer der, som puter, hyller eller byggeklosser. Her kan barna bruke fantasien sin. De kan bygge og leke i små grupper.
Et monster i taket
«Jeg later som jeg leser når jeg er under trappa», fortalte en jente på fem år.
En gutt på samme alder med sosioemosjonelle vansker fortalte at han kunne legge seg ned på putene under trappen når han ble sliten. En annen gutt tok bilder av taket, som han opplevde som skummelt, forteller Ytterhus.
– Han var helt sikker på at det satt et monster der oppe. Det var noe vi først stilte oss undrende til. Men da han viste oss bildet han hadde tatt, skjønte vi hvorfor. Der satt nemlig ventilasjonsanlegget, som av og til lagde høye lyder. I hans fantasi ble dette til et monster som han måtte løpe fort forbi hver dag i barnehagen.
Store rom er utrygge for noen
I de store rommene inne i barnehagen stortrivdes de barna som elsket fysiske aktiviteter og motorisk lek. Noen barn med funksjonsnedsettelser kunne derimot oppleve disse rommene som støyende og utrygge, forteller Ytterhus.
– For noen var disse store fellesarealene rett og slett skumle. Noen av barna holdt seg derfor fysisk veldig nær personalet hele tiden når de var i slike rom.
I noen barnehager åpnet de av og til dørene mellom avdelingene for at barna skulle kunne leke på tvers av avdelinger. Mange barn syntes det var veldig fint. Da kunne de finne seg nye lekekamerater. Andre klarte ikke å konsentrere seg i disse fleksible omgivelsene. De ble urolige.
– Når dørene mellom avdelingene åpnes, kan du ikke lenger navnene på alle de andre barna. Du kan heller ikke navnene på de voksne. For noen skapte det en utrygghet, forteller forskeren.
Utelek kan være utfordrende
I Norge leker barnehagebarn mye ute. Utendørs er det mange ulike rom, og det er mulig å leke i små og store grupper eller bare være litt alene.
– Alle barna vi snakket med, likte å være ute. Noen matet insekter eller plukket blomster. Andre hadde konglekrig, lekte cowboy eller en annen lek med mye fart i, forteller Ytterhus.
Forskerne la merke til at utelek kunne være utfordrende for noen barn, særlig de med sosiale og emosjonelle vansker. Noen av dem kunne bli for voldsomme fordi de ikke klarte å kontrollere engasjementet eller følelsesuttrykket sitt. De ble hardhendte og kunne virke skremmende for andre barn.
Da var det viktig at personalet var i nærheten. Men det er utfordrende å følge godt med på alle barna om utearealet er veldig stort, konstaterte Ytterhus.
Universell utforming er bra for alle
I Norge er universell utforming av barnehager og andre offentlige bygninger og uterom en lovpålagt plikt. Med universell utforming tenker mange først og fremst på tilrettelegging for folk med bevegelseshemminger.
For at rom skal blir mer tilgjengelige for bevegelseshemmede, tilpasser man for eksempel ved å fjerne dørstokker og bruke skyvedører. Men universell utforming bør være mer enn dette, mener Ytterhus.
– Vi glemmer ofte å ta hensyn til de barna som har sosiale og emosjonelle vansker. Dette kan være barn som har en utagerende atferd, eller det kan være barn som helst sitter helt stille i en krok.
– Barnas fortellinger om de trygge, små rommene handler om universell utforming som går utover det å fjerne trapper og dørstokker. Det handler om å skape omgivelser der alle kan føle trygghet i barnehagen. Det handler også om å få lov til å være med de andre barna i leken.
Tips fra forskeren
- Om barnehagen er stor, lag små rom her og der. Det trenger ikke være vegger som går helt opp til taket. Det er mulig å bruke skjermvegger.
- Lag små huler med tepper, for eksempel under en trapp, under en sklie eller bak en bærbusk.
- Ha tilstrekkelig med byggematerialer og naturmaterialer i barnehagen, både ute og inne.
- Vær bevisst på at de sosiale relasjonene mellom barn henger sammen med hvordan rommene er utformet. I store, åpne rom kan noen barn bli utrygge og ikke føle seg sett og anerkjent.
Skrevet av Siw Ellen Jakobsen på oppdrag for Utdanningsdirektoratet.
Kilde
Ytterhus, B. & Åmot, I. (2021). Kindergartens: inclusive spaces for all children? International Journal of Inclusive Education, 1–17.