Veileder for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging

Skolen skal tilpasse opplæringen slik at elevene får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen uavhengig av forutsetningene sine. Alle elever skal få utnyttet og utviklet evnene sine. Dette følger av privatskoleloven § 3-4 b.

En elev har rett til individuell tilrettelegging hvis eleven, til tross for tilrettelegging og tiltak innenfor tilpasset opplæring og intensiv opplæring, ikke har et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Dette står i privatskoleloven §§ 3-4 c og 3-6. Slik tilrettelegging kan være personlig assistanse, fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler, eller individuelt tilrettelagt opplæring.

Plikten til å tilpasse opplæringen ligger på den private skolen, og det er skolen som må dekke utgiftene til dette.

Derimot er det kommunen eller fylkeskommunen som har ansvaret for den individuelle tilretteleggingen, og som må dekke kostnadene til personlig assistanse som er en del av individuell tilrettelegging for en enkelt elev.  

Det er ikke alltid lett å avgjøre hvor grensen mellom tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging går. For eksempel kan assistanse være en del av tilpasset opplæring, mens i andre tilfeller er assistanse å anse som en del av elevens individuelle rett til tilrettelegging.

Dette skillet har betydning for når private skoler selv må dekke kostnadene, og når det er kommunen eller fylkeskommunen som har det økonomiske ansvaret.

Reglene om tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging i ny opplæringslov er en videreføring reglene i den gamle opplæringsloven. Det samme gjelder privatskoleloven. Det betyr at hvilken assistanse som er en del av tilpasset opplæring, og hvilken som er en del av individuell tilrettelegging, er den samme som før. Den eneste endringen er at det ikke er krav om sakkyndig vurdering før vedtak om personlig assistanse, fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler Dette har i realiteten ingen praktisk betydning, da kommunen og fylkeskommunen uansett har plikt til å opplyse saken så godt som mulig før de fatter vedtak.1

Elever kan få praktisk hjelp og støtte i skoletiden uten at det er fattet vedtak om personlig assistanse. Bruk av assistent kan være en del av tilpasningen skolen gjør for å legge til rette for at retten og plikten til opplæring skal kunne oppfylles. Det følger av retten og plikten til grunnskoleopplæring og retten til videregående opplæring at elever som har behov for det, får nødvendig bistand for at retten og plikten skal bli reell.2

Tilpasset opplæring skal i hovedsak skje innenfor fellesskapet. Hvilke tilpasninger den enkelte skole kan gjøre, avhenger blant annet av lærertetthet, lærernes kompetanse, pedagogisk praksis og skolens ledelse. Hvordan den enkelte skolen, eller kommune og fylkeskommune utnytter ressursene, er avgjørende for hvordan skolen kan legge til rette for tilpasset opplæring.

Lærerne må bruke sitt faglige skjønn når de tilpasser opplæringen. Hvis skolen klarer å tilpasse opplæringen til et mangfoldig elevgrunnlag ved å sette inn egnede tiltak, vil flere elever kunne få tilfredsstillende utbytte av opplæringen uten å ha behov for individuell tilrettelegging.

Når skolen og/eller eleven og foreldrene mener at eleven ikke har tilfredsstillende utbytte av opplæringen, må kommunen og fylkeskommunen i et vedtak vurdere og avgjøre om eleven har rett til individuell tilrettelegging. I tillegg må de si noe om hva denne tilretteleggingen skal innebære.  

Kommunen og fylkeskommunen må hente inn den informasjonen de trenger for å kunne fatte vedtak. I noen tilfeller vil det være nok å snakke med skolen, eleven og foreldrene, i andre tilfeller må kommunen og fylkeskommunen hente inn informasjon fra andre instanser. Dette kan for eksempel være PP-tjenesten. Å hente inn informasjon fra faginstanser vil typisk være sentralt i saker der skolen og kommunen/fylkeskommunen er uenige i hva som er tilpasset opplæring og hva som er individuell tilrettelegging.

Grensen mellom tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging varierer fra skole til skole. Det er derfor ikke mulig å gi generelle føringer for hvor grensen går. Kommunen og fylkeskommunen må vurdere konkret i den enkelte saken, hvilken assistanse de har ansvaret for å dekke. Momenter som kan være sentrale i vurderingen, er hvordan skolen er organisert, hvilke ressurser skolen har, hvorvidt elevens behov kan ivaretas innenfor fellesskapet, og om elevens behov tilsier at eleven trenger tilrettelegging utover det en kan forvente innenfor ordinære opplæring og tilpassing.