Veileder om tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging

Forrige kapittel

Hvis eleven har behov for individuelt tilrettelagt opplæring, skal PP-tjenesten utarbeide en sakkyndig vurdering.

Kommunen eller fylkeskommunen må fatte et vedtak for at en elev skal få rett til individuelt tilrettelagt opplæring, personlig assistanse, fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler og/eller opplæring i mobilitet.

Kommunen og fylkeskommunen skal fatte vedtak både når de innvilger og når de avslår rett til individuell tilrettelegging.

Foreldrene og eleven kan kreve at kommunen eller fylkeskommunen i et vedtak tar stilling til om eleven har rett på individuell tilrettelegging eller ikke.

Kommunen og fylkeskommunen kan fatte vedtak om individuell tilrettelegging selv, eller delegere oppgaven med å fatte vedtak til rektor eller andre ved skolen.

Kommunen eller fylkeskommunen har uansett ansvaret for å oppfylle de individuelle rettighetene til elevene, og dette ansvaret kan de ikke delegere bort. Det betyr at selv om oppgaven med å fatte vedtak om individuell tilrettelegging er delegert til noen på skolen, må kommunen eller fylkeskommunen sikre at de følger regelverket.

Når kommunen og fylkeskommunen skal fatte vedtak om individuell tilrettelegging, må de følge reglene for saksbehandling i både forvaltningsloven og opplæringsloven. Saksbehandlingsreglene er der blant annet for å sikre at eleven og foreldrene får 

• god informasjon om prosessen
• mulighet til å se hva avgjørelsen er basert på
• mulighet til å klage på avgjørelsen

Dette innebærer blant annet at saken skal være så godt opplyst som mulig før de fatter vedtak. Dette står forvaltningsloven § 17. Elevens meninger og hva som er til elevens beste vil også være sentralt.

Det skal komme tydelig frem av vedtaket hvilket opplæringstilbud eleven trenger for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. På den måten får eleven og foreldrene vite hvilken opplæring eleven har krav på, og skolen hvilken opplæring de må legge til rette for.

Hvis kommunen eller fylkeskommunen mener at eleven ikke har behov for individuell tilrettelegging, må begrunnelsen for avslaget komme tydelig frem i vedtaket. Dette er viktig for at eleven og foreldrene skal kunne forstå hvorfor eleven ikke fikk innvilget individuell tilrettelegging, og for at de skal kunne ta stilling til om de ønsker å klage eller ikke.

Et vedtak om individuell tilrettelegging kan gi rett til individuelt tilrettelagt opplæring, personlig assistanse, fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler eller opplæring i mobilitet. Hvis eleven har behov for flere av disse tilretteleggingene, kan kommunen og fylkeskommunen fatte vedtak om dette i ett og samme vedtak.

Kommunen eller fylkeskommunen må se rettighetene i sammenheng, slik at eleven får et helhetlig tilbud.

Som hovedregel bør vedtak om individuell tilrettelegging gjelde for ett opplæringsår av gangen. Hvis kommunen eller fylkeskommunen mener at eleven har et stabilt behov, kan de fatte vedtak som gjelder for mer enn ett år. Hvor lenge vedtaket skal gjelde for, må kommunen og fylkeskommunen vurdere konkret i den enkelte saken, og varigheten må komme klart frem i vedtaket.

Når det nærmer seg slutten av et opplæringsår, bør kommunen eller fylkeskommunen vurdere hvilke elever som skal ha vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring når neste opplæringsår begynner. Det er viktig at kommunen eller fylkeskommunen planlegger arbeidet i god tid.

Eleven eller foreldrene kan klage på et vedtak om individuell tilrettelegging. Dette følger av forvaltningsloven § 28. Klagemuligheten gjelder både når eleven har fått avslag og når hen har fått innvilget individuell tilrettelegging. I tilfeller der eleven har fått innvilget individuell tilrettelegging, kan klagen gjelde innholdet i vedtaket, saksbehandlingen og manglende gjennomføring av vedtaket.

Eleven eller foreldrene skal sende klagen til den som har fattet vedtaket. Det kan være skolen, kommunen eller fylkeskommunen. Vedtaket skal vurderes på nytt på bakgrunn av klagen.

Hvis eleven eller foreldrene ikke får medhold i klagen, skal den som har fattet vedtaket så raskt som mulig sende saken til statsforvalteren, som er klageinstans. Dette følger av opplæringsloven § 29-1. Statsforvalteren fatter endelig vedtak.

Fristen for å klage på innholdet i vedtaket eller saksbehandlingen er tre uker fra eleven eller foreldrene ble kjent med vedtaket. Dette følger av forvaltningsloven § 29. Dette innebærer ikke at eleven eller foreldrene er fratatt retten til å klage på vedtaket også ved et senere tidspunkt, hvis de mener at eleven ikke får tilretteleggingen vedtaket sier hen skal få. Eleven eller foreldrene har en løpende rett til å klage på at gjennomføringen ikke er i tråd med vedtaket.

Utgangspunkt for klasseinndeling

Elever skal som utgangspunkt ha opplæringen sin i klassen eller i en annen gruppe som de tilhører. Dette følger av opplæringsloven § 14-2. Kravet innebærer at elevene skal tilhøre en klasse der de får så store deler av opplæringen at de kan oppnå sosial tilhørighet. Hvor mye tid elevene trenger for å få en slik tilhørighet, vil variere. Generelt er det større behov for opplæringstid i klassen jo yngre elevene er. Dette er viktig for å bidra til å skape trygghet. I deler av opplæringen kan elevene deles i andre grupper.

Både klassene og gruppene skal settes sammen slik at skolen blir en møteplass der elevene utvikler toleranse og respekt for hverandre, uavhengig av for eksempel kjønn, funksjonsevne og etnisk bakgrunn.

Hvis det er best for eleven, kan intensiv opplæring på 1. til 4. trinn gis som eneundervisning i en kort periode. Dette følger av opplæringsloven § 11-3. Les mer om dette i veilederens punkt 4.2.

Krav om vedtak for å gi enkeltelever opplæring adskilt fra klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen 

For noen elever vil det kunne øke følelsen av motivasjon, mestring og trivsel å motta mer praktisk opplæring på en annen arena enn skolen. For noen elever vil dette også kunne bidra til bedre læring. Dette kan være et viktig supplement til den ordinære opplæringen.

Å gi en enkeltelev opplæring utenfor klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen, er et unntak fra hovedregelen om inndeling av elever i klasser og grupper. I noen tilfeller kan likevel hensynet til elevens beste tilsi at opplæringen helt eller delvis bør gis et annet sted enn på skolen der eleven går og atskilt fra klassen eller gruppen.  Eleven mottar da opplæringen på en såkalt “alternativ opplæringsarena”.

Hvis enkeltelever tas ut av opplæringen i klassen eller gruppen for å motta eneundervisning, for eksempel på en arbeidsplass, på en bondegård eller på andre arenaer enn skolen, må det fattes et vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring etter opplæringsloven § 11-7.

De generelle kravene til samtykke gjelder. Se pkt. 5.2 i veilederen. Det er viktig at foreldrene og eleven får god informasjon om hva det vil innebære for eleven å få opplæringen atskilt fra klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen, slik at de kan gi et informert samtykke. Hvis eleven eller foreldrene ikke ønsker å få opplæringen et annet sted, må skolen tilrettelegge for opplæring på skolen.

Vedtaket må være basert på en sakkyndig vurdering som blant annet beskriver elevens behov for en slik organisering for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Kravene til sakkyndig vurdering følger av opplæringsloven § 11-8. 

Sakkyndig vurdering og vedtakets innhold

De generelle kravene til sakkyndig vurdering og vedtakets innhold kan du lese mer om i punkt. 6 og 7 i veilederen.

I tillegg til de generelle kravene til sakkyndig vurdering og påfølgende vedtak, bør både den sakkyndige vurderingen og vedtaket som fattes begrunne hvorfor opplæring på en alternativ opplæringsarena er nødvendig for å gi eleven tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Det er viktig å sikre at eleven får en så stor del av opplæringen som mulig sammen med klassen for å ivareta elevens tilhørighet til klassen og for å gi eleven mulighet til å utvikle sine sosiale ferdigheter sammen med jevnaldrende. Organiseringen av opplæringen for enkeltelever som får opplæring utenfor klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen bør derfor begrenses til det som anses som nødvendig og som er til elevens beste til enhver tid. Det samme gjelder dersom den individuelt tilrettelagte opplæringen innebærer avvik fra kompetansemål i læreplaner for fag. 

Det innebærer at PP-tjenesten jevnlig bør vurdere om, hvor lenge og i hvilket omfang eleven skal få opplæring organisert på denne måten. Den sakkyndige vurderingen bør også inneholde vurderinger av hvordan elevens behov for tilhørighet til klassen ivaretas i de tilfellene der eleven får opplæringen adskilt fra klassen. Det er derfor viktig at tidsperioden den sakkyndige vurderingen gjelder for, går klart frem av vurderingen. Se mer om dette i pkt. 6.2.3.

Den sakkyndige vurderingen må være klar og tydelig nok til å danne grunnlag for å fatte vedtak om opplæring på en alternativ opplæringsarena. Vedtaket bør ikke ha en lengre varighet enn det PP-tjenesten anbefaler.

Elevens beste skal være et grunnleggende hensyn i vedtaket om individuelt tilrettelagt opplæring. Dette står i opplæringsloven § 10-1. 

Andre sentrale regler i opplæringsloven som må være oppfylt

Kravene og rettighetene som følger av opplæringsloven og forskriften gjelder som et utgangspunkt også for elever som mottar opplæring utenfor klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen. Dette innebærer blant annet at følgende krav i opplæringsloven og opplæringsforskriften også gjelder for disse elevene:

• Det er lærerne på skolen som har det faglige ansvaret for opplæringen og forbereder opplæringen. Rektor avgjør hvilke(n) lærer som har ansvaret for de ulike delene av opplæringen. Kravene til kompetanse for den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring gjelder. Les mer om dette i veilederens pkt. 7.7
•  Retten til et trygt og godt skolemiljø, inkludert aktivitetsplikten, gjelder. 

Underveisvurdering skal være i tråd med opplæringsforskriften § 9-11. Underveisvurderingen i fag skal være en integrert del av all opplæring, og faglæreren må sørge for at den fremmer læring, øker kompetansen i faget og gjør opplæringen bedre tilpasset for eleven.

Særlig om adgangen til å omdisponere inntil 25 prosent av timetallet i fag for enkeltelever

Kommunen og fylkeskommunen kan omdisponere inntil 25 prosent av timene som er fastsatt i det enkelte fag for enkeltelever, hvis det samlet sett kan føre til bedre måloppnåelse for eleven. For å benytte denne muligheten er det en forutsetning at eleven får opplæring i alle kompetansemålene i læreplanene for fag.  Kravet om inndeling av elever i grupper og klasser i § 14-2 gjelder uavhengig av denne omdisponeringsadgangen. Muligheten til å omdisponere inntil 25 prosent av timetallet er derfor ikke et aktuelt rettslig grunnlag for å gi en elev opplæring adskilt fra resten av klassen eller gruppen og på en annen arena enn skolen. Les mer om dette i rundskriv Udir-1-2024 pkt. 1.3. 

Opplæringsloven har bestemmelser som sier hvem som kan ha faglig ansvar for opplæringen, hvem som kan gi individuelt tilrettelagt opplæring, og hvem som kan hjelpe til. Dette må skolen ta i betraktning når de skal vurdere hvordan de skal gjennomføre den individuelt tilrettelagte opplæringen.

Det er bare de som er ansatt i lærerstilling som kan ha faglig ansvar for opplæringen. Dette står i opplæringsloven § 17-6. Det inkluderer ansatte i både fast og midlertidig lærerstilling, de som er ansatt på vilkår om å fullføre en påbegynt lærerutdanning, og de som gir opplæring etter unntak fra kompetansekravene etter reglene i opplæringsloven § 11-9.

Det faglige ansvaret for opplæringen innebærer at opplæringen skal være i tråd med læreplanverket. For å kunne ivareta det faglige ansvaret, må læreren selv forberede opplæringen. Læreren vil ofte måtte være til stede i opplæringen. Hvor mye læreren er fysisk til stede, kan variere etter hvordan opplæringen er organisert. Det kan for eksempel i enkelte opplæringssituasjoner være hensiktsmessig å dele klassen opp i mindre grupper, uten at læreren er til stede for alle gruppene til enhver tid. Hvordan lærerne oppfyller sitt faglige ansvar, vil derfor variere.

Den som har ansvaret for opplæringen, må følge opp opplæringen. Dette er en forutsetning for at eleven skal få vurdering. Oppfølging av eleven henger sammen med plikten lærerne har til å følge med på elevens utvikling, og at de må melde fra til rektor hvis det er tvil om eleven får tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring, må oppfylle kompetansekravene for å bli tilsatt i lærerstilling og kravene om relevant kompetanse i fagene det skal undervises i. I vedtaket kan kommunen og fylkeskommunen gjøre unntak fra kravet om relevant kompetanse. De kan gjøre unntak fra begge kompetansekravene hvis opplæringen blir gitt av en person med universitet- eller høyskoleutdanning som gjør vedkommende særlig egnet til å ivareta behovet til eleven. Dette står i opplæringsloven § 11-9. Bestemmelsen tydeliggjør at kompetansekravene er like for all opplæring, inkludert den individuelt tilrettelagte opplæringen.

I hvor stor grad den som gir individuelt tilrettelagt opplæring må være fysisk til stede, kan variere. I noen tilfeller tilsier behovet til eleven og målene i elevens individuelle opplæringsplan (IOP), at den som gir opplæringen, må være fysisk til stede all den tiden eleven har rett på individuelt tilrettelagt opplæring. I andre tilfeller kan det være at eleven får sin rett til individuell tilrettelegging oppfylt ved at den som skal gi opplæringen, har forberedt opplegg for eleven og ellers er tilgjengelig for å kunne hjelpe eleven ved behov. Hva den individuelt tilrettelagte opplæringen skal innebære, og omfanget av den, må komme frem av sakkyndig vurdering og vedtaket til eleven.

Annet personale enn de som er tilsatt i lærerstilling, kan hjelpe til i opplæringen. Dette står i opplæringsloven § 17-6. Det kan være barne- og ungdomsarbeidere, miljøarbeidere eller andre yrkesgrupper som gir denne hjelpen. Ofte omtaler vi disse som assistenter. På bakgrunn av elevenes behov og assistentens kompetanse og erfaring, må skolen vurdere hvilke oppgaver og aktiviteter en assistent kan hjelpe til med i opplæringen. Hva det innebærer å hjelpe til i opplæringen kan variere. Hjelpen kan for eksempel innebære lese- og skriveassistanse, oppstarts- og avslutningshjelp, hjelp til overganger mellom timer, friminutt og aktiviteter, hjelp til å finne frem utstyr og hjelpemidler, og til å gi påminnelser. Hjelpen kan være rettet mot alle elever, eller enkeltelever og grupper av elever som har individuelt tilrettelagt opplæring.

Assistentens rolle i opplæringen må ikke være av en slik karakter at hen i praksis er den som gir individuelt tilrettelagt opplæring eller har det faglige ansvaret for opplæringen. Skolen må sørge for at eleven får den opplæringen eleven har vedtak om, og at opplæringen er egnet til at eleven kan nå de opplæringsmålene som følger av elevens IOP.

Assistenter kan ikke ha faglig ansvar for opplæringen. De skal kun hjelpe til. Det betyr at kommunen og fylkeskommunen ikke kan fatte vedtak der timer med individuelt tilrettelagt opplæring skal bli gitt av en assistent.

Assistentens oppgave med å hjelpe til i opplæringen, kan grense mot den individuelle retten til personlig assistanse. Eleven kan ha rett på personlig assistanse hvis hen har behov for det for å kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den. Retten til personlig assistanse innebærer praktisk hjelp og bistand fra en person som kan følge med og hjelpe eleven i skolehverdagen. Assistansen kan variere både i omfang og oppgaver. Assistansen kan bli gitt av personer som ikke er tilsatt i lærerstilling. Dette er en individuell rettighet, og vil være aktuell i de tilfellene det ikke er mulig for skolen å legge til rette for eleven innenfor rammene av tilpasset opplæring etter opplæringsloven § 11-1.

For at eleven skal ha rett på personlig assistanse, må eleven få et vedtak. I vedtaket må det komme frem hvilken type hjelp eleven skal få, og omfanget av assistansen.

Hvilken type assistanse som faller inn under skolens generelle plikt til å tilpasse opplæringen, og når hjelpen er å anse som en individuell rett til personlig assistanse, må skolen, kommunen og fylkeskommunen vurdere konkret.

Før kommunen og fylkeskommunen fatter vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring, må de hente inn sakkyndig vurdering. PP-tjenesten skal gjøre en helhetlig utredning av elevens behov for tilrettelegging. Hvis eleven i tillegg har behov for individuell tilrettelegging i form av personlig assistanse, skal PP-tjenesten gi en helhetlig vurdering av dette i den sakkyndige vurderingen. Det må komme tydelig frem av den sakkyndige vurderingen hva som er faglig tilrettelegging og dermed omfattet av kompetansekravet, og hva som er personlig assistanse.

 Kommunen og fylkeskommunen bør i slike tilfeller fatte vedtak både om individuelt tilrettelagt opplæring og personlig assistanse i samme dokument.

Neste kapittel

Skolen må utarbeide en individuell opplæringsplan (IOP) for elever med vedtak om individuell tilrettelagt opplæring.