Delrapport 5
Evaluering av kompetansestrategien for fremtidens barnehage
Rapporten belyser partnerskapet mellom barnehageeiere og universitet eller høgskole i arbeidet med å utvikle kompetansetiltak i barnehagen. Den undersøker blant annet hvordan disse forstår og utøver sin rolle, hvordan kompetansebehovene i barnehagene blir kartlagt og hvordan universitets- og høgskolesektoren organiserer seg.
Hovedfunn
- høy forståelse av formålet med partnerskapet, men utfordrende i praksis
- manglende kompetanse i å kartlegge barnehagenes kompetansebehov
- ulik grad av tilbakeføring til barnehagelærerutdanningene
Høy forståelse av formålet med partnerskapet, men utfordrende i praksis
Informantene fremhever god dialog og felles forståelse av barnehagens behov som viktig i partnerskapet mellom barnehageeiere og universitets- og høgskolesektoren. Likeverdige parter og samskaping blir også trukket frem som viktig, men forståelsen av hva det betyr i praksis kan utfordre den tradisjonelle leverandør- og bestillertradisjonen. Kjøp og salg av kompetanseheving har preget barnehagesektoren, og regional ordning representerer et brudd med denne måten å organisere kompetanseheving på. Flere tar opp at rolle- og forventningsavklaringer er viktige i et godt partnerskap.
Manglende kompetanse i å kartlegge barnehagenes kompetansebehov
Å gjennomføre en kartlegging av kompetansebehov i barnehagene er vesentlig for å få til barnehagebaserte kompetanseutviklingstiltak som svarer på behovene barnehagene har. Flere av informantene i universitets- og høgskolesektoren problematiserer barnehagenes og barnehageeiernes evne til å kartlegge egne kompetansebehov. Ståstedsanalysen, ulike typer kartlegginger, planarbeid samt dialog og diskusjon, er hyppig brukte metoder i barnehagene.
Ulik grad av tilbakeføring til barnehagelærerutdanningen
Selv om utvikling av barnehagene er hovedmålet med ordningen, er det også et mål at ordningen skal bidra til at barnehagelærerutdanningen blir bedre og mer relevant for praksis. Universiteter og høgskoler har kommet ulikt i gang med dette arbeidet, men uttrykker ambisjoner om å få dette til for å utvikle barnehagelærerutdanningen. Enkelte i universitets- og høgskolesektoren har organisert seg godt for å tilbakeføre erfaringer til utdanningen og gjøre undervisningen mer praksisrelatert. Andre fremhever at intern organisering kan være utfordrende fordi de ikke har egne institutt for barnehagelærerutdanning, og ansattes faglige interessefelt ikke hovedsakelig dreier seg om barnehagesektoren.