Læreplan i samisk som andrespråk (SAS1-02)

I hovedområdet muntlig kommunikasjon står det å kunne lytte og tale sentralt. Å snakke samisk betyr å kommunisere muntlig i aktiv deltakelse sammen med andre. Dette utvikles gjennom lek, opplevelse, læring, tenking, formidling og samhandling. Det å utforske og utvikle repertoaret av språklige roller, lære nye ord og begrep gjør eleven i stand til selv å formulere muntlig tekst og uttrykke egne meninger og vurderinger. Ved å ta i bruk nye og ulike medier, økes det språklige repertoaret på tvers av fag og emner.

Dette hovedområdet dreier seg om skriftlig kommunikasjon, det vil si å lese og skrive på samisk. Lesing og skriving er parallelle prosesser i den enkeltes læringsforløp. Det dreier seg om å utvikle evnen til å oppfatte og finne mening i tekster skrevet på samisk, og selv kunne utforme skriftlige tekster på samisk. Å møte ulike tekster, gir fordypning og innsikt som danner grunnlag for å utvikle nye tanker samt evne til å reflektere over, tolke og vurdere tekstene. Lesing og lytting er nøkkelen til nye opplevelser, utvidet ordforråd og gir godt grunnlag for egen produksjon av tekst.

I dette hovedområdet dreier det seg om å se sammenhengen mellom språk og kultur. Overføring av tradisjonell kunnskap fra generasjon til generasjon er sentralt. Den samiske fortellertradisjonen, joik, sanger og salmer, diidat/dijda[1] og ordspråk, skjønnlitteratur, bilde, film og teater er kulturelementer som formidler kunnskaper og verdier. Hovedområdet omfatter kunnskap om samisk språk- og litteraturhistorie og kunnskap om samiske språk og dialekter. Kulturell kompetanse innebærer å ha kunnskap om, og respekt for kulturelle likheter og ulikheter i og mellom samiske samfunn.

[1] Diidat/dijda – folketro (tradisjoner, skikker, leveregler) om hvordan håndtere ulike situasjoner og fenomener i dagliglivet